SLT-håndboka – ny redigert utgave

SLT er en samordningsmodell for lokale, forebyggende tiltak mot rus og kriminalitet. SLT sikrer at de ressurser som allerede finnes hos kommunen og politiet blir mer samkjørt og målrettet.

Denne utgaven av veilederen er revidert og oppdatert, men bygger på utgaven fra 2011, som du kan laste ned her (pdf). Vi vil snart også kunne presentere en digitalisert versjon av den oppdaterte håndboka.

Veilederen beskriver samordningsmodellen SLT – Samordning av Lokale rus- og kriminalitetsforebyggende Tiltak. Modellen ble utviklet av Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD). Modellen har sitt utspring fra den danske SSP-modellen (Skole, Social, Politi). Kompetansesenter for kriminalitetsforebygging gir i dag faglig støtte til SLT koordinatorene.

Nærmere halvparten av norske kommuner benytter nå SLT for å samordne den rus- og kriminalitetsforebyggende innsatsen som gjøres i kommunale tjenester – og sørge for at politiet aktivt inkluderes i dette nettverket. Også næringsliv og frivillige organisasjoner hører med. Ulike aktører har ofte ulike tilnærminger. For å oppnå effektive tiltak må alle berørte parter ha en felles forståelse av problemene og hvordan de best kan løses. I tillegg må man utveksle nødvendig informasjon slik at  deltakerne i nettverket vet hvem som gjør hva.

I dag er SLT-modellen i bruk i alle kommunestørrelser, med store lokale variasjoner. I noen større byer organiseres SLT bydelsvis, mens enkelte mindre kommuner har gått sammen om felles SLT-modell og koordinator.

Modellen ble evaluert første gang i ”Evaluering av SLT i sju kommuner” (NIBR 1995), siden av Myrer, Strype, Egge og Gundhus i ”Modell for forebygging av kriminalitet” (Politihøgskolen 2008). SLT-modellens funksjon i fem norske storbykommuner ble også evaluert i den KS-finansierte rapporten ”Kriminalitetsforebygging blant barn og unge i storbyene” (NIBR/Politihøgskolen 2008).

Kriminalitetsforebygging handler om å satse systematisk på å unngå kriminalitet i stedet for å reparere. Målet er å forebygge kriminalitet og andre problemer som kan koste enkeltpersoner og samfunnet dyrt. Det krever at man analyserer hvor og hvordan problematisk atferd og kriminalitet oppstår, for deretter å sette inn konkrete tiltak rettet mot årsakene til problemene.

Innsatsen må være mangfoldig og rettes mot både sosiale miljøer, enkeltpersoner og fysiske omgivelser. Å sikre gode og stimulerende oppvekstvilkår for barn og unge og sørge for tidlig hjelp og støtte vil kunne bidra til mindre problematferd, rusmisbruk og kriminalitet.


SLT modellen

SLT-modellen organiseres gjennom tre nivåer, basert på erfaringene som er gjort i Norge og Danmark. Når disse tre hovedfunksjonene er på plass, kan det gjøres lokale tilpasninger ut fra kommunens størrelse, ressurser og samarbeidsforhold.

De tre nivåene sørger for å fordele ansvaret for styring, koordinering og utføring av det forebyggende arbeidet:

  1. Det styrende nivået med lokale toppledere fra kommunen og politiet
  2. Det koordinerende nivået med virksomhets-/enhets-/mellomledere fra kommune og politi
  3. Det utførende nivået med alle som arbeider direkte med barn og unge hos SLT-nettverkets deltakere i kommune, politi eller frivillig sektor

Det må ansettes en SLT-koordinator på heltid eller deltid. Koordinatoren skal sikre at alle som driver rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid møtes regelmessig, oppnår en felles problemforståelse og samordner sine tiltak. SLT-koordinatoren handler på vegne av kommuneledelsen. Koordinatorens ansvar og oppgaver er nærmere beskrevet under.

Det styrende nivået – styringsgruppen

SLT-modellen må forankres på øverste nivå i kommunen og politiet i en styringsgruppe. Ordfører, rådmann eventuelt kommunalsjef med rådmannens myndighet,og øverste lokale politileder er helt sentrale. I tillegg skal andre relevante toppledere fra kommunen delta. SLT koordinator møter fast i denne gruppa. Politisk og administrativ toppledelse har ansvaret for kommunens samlede innsats for forebygging av rus og kriminalitet. Samarbeid på tvers av etater forutsetter mer enn bare velvilje fra de ulike etatene – det trengs myndighet til å forplikte de ulike etatene til samarbeid.

Styringsgruppen skal sørge for at nødvendig kunnskap om de felt arbeidet rettes inn mot blir innhentet. God kriminalitetsforebygging krever grunnleggende kartlegging av hva som foregår i utsatte miljøer i  kommunen.

Styringsgruppen angir klare mål og prioriteringer for rus- og kriminalitetsforebygging i sin kommune, og innlemmer disse målene i planverket.

Styringsgruppen må bruke sin myndighet for å sikre gjennomføring av SLT-arbeidet og gi nødvendige fullmakter direkte til de koordinerende og utøvende nivåene. Styringsgruppen har det avgjørende ord når det gjelder koordinatorens faglige virksomhet.

I en del kommuner er er det styrende nivået slått sammen med politirådet slik at det fungerer som styringsgruppe for SLT arbeidet.

Styringsgruppen møtes vanligvis fire til seks ganger i året. Det er særlig viktig med hyppige møter i en oppstartsfase, og når spesielle hensyn tilsier det.

Det koordinerende nivået – koordineringsgruppen

Dette nivået består av virksomhets-/enhets-/mellomledere med beslutningsmyndighet. Sammensetningen skal gjenspeile de viktigste oppgavene for SLT-nettverket i kommunen. Aktuelle personer i møtene bør være ledere fra følgende etater/virksomheter som arbeider med den aldersgruppen som innsatsen skal rettes mot. Dette kan være politi, barnevern, skole, kultur, helse, NAV/sosial, PPT, utekontakt, teknisk etat, konfliktråd, oppfølgingsteam og videregående skole.

Koordineringsgruppen har ansvaret for den praktiske koordineringen av kommunens rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid på tvers av etatene. Gruppen skal sørge for at hver sektor bidrar med kunnskap og innspill for å avdekke problemer og utfordringer, og ut fra dette gi råd om hva hver enkelt sektor bør sette i gang av kortsiktige og langsiktige tiltak.»

Gruppens beslutninger og hva man setter inn av ressurser må selvfølgelig være i tråd med rammene fastsatt i styringsgruppen.

Koordineringsgruppen skal foreslå hvilke tiltak som bør evalueres, og sikre effektiv utnyttelse av ressursene.

SLT-koordinator kan selv ha rollen som sekretær i koordineringsgruppen, eller peke ut noen til å ta den rollen.

Koordineringsgruppen bør møtes ofte, minimum månedlig for å sikre tett og nyttig kontakt mellom de ulike berørte etater og sektorer.

Det utførende nivået

Innen det vi kan kalle det utførende nivå finner vi rus- og kriminalitetsforebygging i praksis. Her finner vi alle som er i direkte kontakt med barn og unge. Det kan være ansatte i kommunens egne virksomheter og forebyggende politi. Her regner vi også med frivillige organisasjoner, livssynstjenester og lokalt næringsliv, der de har en rolle i det forebyggende arbeidet.

Tiltakene kan være nøye planlagt og langvarige, eller raskt initiert og kortvarige, ut fra tidsaktuelle problemstillinger.

For å sikre at styringsgruppens mål omsettes i praktisk handling på det utførende nivået, er det viktig at det utførende nivået har en tett og god kommunikasjon med koordineringsgruppen.


Nærmere om SLT koordinatorens ansvar og oppgaver

Koordinatoren må ha nødvendig myndighet ut fra klare mål for hva kommunen ønsker å oppnå og hva som skal til for å nå målene. Evalueringen av SLT-modellen viser at en høyt plassert koordinatorstilling er helt vesentlig for at arbeidet som gjøres innenfor SLT skal bli en selvfølgelig del av informasjonsflyten på ledernivå.

SLT-koordinator handler på vegne av kommuneledelsen og skal være en pådriver og et bindeledd i samarbeidet. Koordinatoren skal sørge for at de aktuelle samarbeidspartnerne møtes regelmessig, avdekker behov, synliggjør ressurser og initierer tiltak hos de ulike deltakerne i SLT-nettverket.

Evalueringen av SLT-modellen viser at en høyt plassert koordinatorstilling er helt vesentlig for at arbeidet skal bli en selvfølgelig del av kommunens totale samordning og helhetlig innsats mot kriminalitet.

Det ideelle er at koordinatoren plasseres fysisk hos kommuneledelsen eller politiet. Det gjør det lettere å avdekke og synliggjøre behovene for det forebyggende arbeidet. Samtidig gir det et tydelig signal om prioritering av det forebyggende arbeidet, og synliggjør den myndigheten som er gitt SLT-koordinatoren. De koordinatorene som fysisk plasseres andre steder, må selv finne rutiner som sikrer at kontakten med det øverste ledernivået i kommune og politi ivaretas så godt som mulig.

SLT koordinator skal sørge for at de ulike aktørene får mulighet til å få en felles problemforståelse. Når ulike tankesett og strategier brytes mot hverandre er det avgjørende at aktørene bruker tid på å komme fram til felles forståelse av hva som er kommunens viktigste utfordringer, og hvilke tiltak som skal settes inn.

SLT koordinator må sørge for at det gjennomføres målrettet kartlegging.  Først når problemene og deres årsaker er kartlagt, er det mulig å vurdere hvilke relevante tiltak som bør iverksettes. Basert på kartleggingen skal kriminalitetsforebyggende tiltak prioriteres av styringsgruppen og settes i verk av nivåene under. Aktive, koordinerte tiltak er selve hovedkjernen i SLT-samarbeidet.

SLT koordinator bør sørge for at det gjennomføres systematiske evalueringer. Har tiltakene ønsket effekt, eller er det noe som bør gjøres annerledes? En kritisk vurdering er nødvendig for å sikre kvalitet og utvikling i det forebyggende arbeidet.

Tydelige møtereferater, klare bestillinger og uttalte forventninger kan bidra til å sikre sammenheng i arbeidet. Dette er en viktig oppgave for SLT-koordinatoren.

For å styrke samhandling og kjennskap mellom de tre nivåene ytterligere, kan det være en god idé å arrangere en årlig samling for deltakere på alle nivåer.

SLT-koordinatoren må organisere og drive arbeidet slik at det er enkelt å overlate arbeidet til neste koordinator. Basert på egne og andres erfaringer må det bygges opp dokumenterte strukturer og rutiner for et forpliktende og formalisert samarbeid.

SLT i praksis

Helen Færøy er SLT-koordinator i Sola kommune, og barnevern-pedagog med 30 års erfaring fra arbeid med utsatte barn og unge. Etter mange års innsats som SLT-koordinator har hun sett en rekke fordeler ved å bruke SLT-modellen som grunnmur i det forebyggende arbeidet:

» Du oppnår bedre resultater. Fordi du sammen med flere instanser klarer å få til en koordinert og faglig god innsats på mange områder samtidig.

» Du hindrer dobbeltarbeid. Før SLT ble innført var det mange hjelpeinstanser som jobbet inn mot samme familie uten å vite om hverandre.

» Du får utvidet din faglige horisont. Mer kunnskap om andres fagområder kan gi din egen fagkompetanse et løft. En felles faglig plattform skaper mer helhet i tiltakene.

» Du kan utvikle nye strategier og nye tiltak du ikke hadde greid å komme opp med alene.

» Du bygger gode relasjoner ved å våge og gi innsikt. Det skaper tillit, som er noe av det aller viktigste vi kan bygge på. Tillit til at du har gode støttespillere som drar i samme retning og gjør at du ikke er alene om arbeidet.

» Du føler at du er viktig når du er med i en helhet. I SLT blir mange trukket med og løftet fram. De som ofte var litt i skyggen før kan nå være med i en koordinert samhandling der de blir en del av noen store, felles mål.

» Statusen til det forebyggende arbeidet heves når du jobber sammen og oppnår resultater. Og resultatene kommer når samarbeidet virker!

» Du kommer i en god spiral der andre ser deg, der dere sammen kan feire de små suksessene når dere ser at det gir resultater.

Ordfører Håkon Rege var blant pådriverne da Sola etablerte SLT i sin kommune. – Jeg så at det som allerede var bra kunne bli langt bedre, dersom vi fikk de involverte tjenestene til å snakke bedre sammen. Jeg så at SLT var nøkkelen her, og at vi er helt avhengig av politiets oppfølging.

– Nå i dag kan jeg si med sikkerhet at kommunen hadde sett helt annerledes ut om vi ikke hadde SLT. Vi har brukt en del penger på dette, men vi ser at det har gitt mange unge et bedre liv. Det kan ikke måles i penger – selv om samfunnsregnskapet på sikt vil gi oss god avkastning på investeringen.


SLT-koordinatorens viktigste oppgaver kan beskrives med fire nøkkeltemaer:

Identifisere problemområder

Innhente og formidle kunnskap

Initiere tiltak – gi ansvar

Aktiv samordning

Identifisere problemområder

Det er nødvendig å skaffe oversikt over problemområdene i kommunen, og over hvem som besitter hvilken kunnskap. Grundig kartlegging og treffsikre analyser, basert på statistikk kombinert med lokal erfaringsbasert kunnskap, skal gi SLT-nettverket grunnlag for å utforme strategier og å velge egnede tiltak.

Erfaringsmessig er det fornuftig med en bred kartlegging ved etablering av SLT- arbeidet. Dette for å få et godt bilde av utfordringen her og nå. SLT-koordinatoren har ansvar for å legge til rette for at kunnskap og informasjon fra alle nivåer samles og systematiseres, og for at den samlede kunnskapen når fram til nøkkelpersonene som setter i verk tiltak. Her er noen sentrale kilder til bruk i dette arbeidet:

  • Politiets kunnskap og statistikker
  • Lokalkunnskap fra sentrale aktører innen kommune, næringsliv og frivilligsektor
  • Kommunens helseprofil
  • Rus undersøkelser
  • Ungdata

Politiet er en viktig samarbeidspartner, det er derfor viktig at  SLT-koordinator  har tett og regelmessig kontakt med det lokale politiet, for eksempel ved å delta på ukentlige orienteringsmøter.

Innhente og formidle kunnskap

De som skal forebygge kriminalitet, trenger kunnskap om hvor utfordringene er størst. For å sikre at kunnskapen skaffes til veie og beslutningene settes ut i live, må SLT-koordinatoren styre denne prosessen aktivt.

For å gi nødvendige føringer trenger styringsgruppen kunnskap om situasjonen i kommunen. De kan blant annet innhente rapporter fra instansene i koordineringsgruppen. SLT-koordinatoren må holde i denne prosessen og sikre at kunnskapen kommer fram. Det gjelder både kunnskap basert på kartlegging i forkant og kunnskap fra evaluering av igangsatte tiltak.

I et tverretatlig nettverk er kunnskapen om hverandres metoder og tankegang, og om hvordan de ulike enhetene arbeider, helt vesentlig. For SLT-koordinatoren er dette avgjørende for å få nettverket til å spille sammen og for å kunne bruke hverandres ressurser.

Initiere tiltak

SLT-koordinator har ansvar for å ta initiativ til iverksetting av konkrete tiltak. Da er det nødvendig å vite hvem som kan avgi ressurser og hvem som kan bidra praktisk. SLT koordinator skal legge saken fram for koordineringsgruppen, som har ledere som kan avgi nødvendige ressurser.

For å skape motivasjon for et forpliktende samarbeid kan det være konstruktivt å spørre deltakerne i koordineringsgruppa hva de selv kan bidra med for å gjøre noe med problemene som er avdekket. SLT-koordinatoren har ingen fasit, men er en viktig premissleverandør. Det gjelder å være gartner, ikke kelner: Gi deltakerne ansvar for selv å bidra med konkrete forslag til løsninger.

Hvor aktiv SLT-koordinatoren er ved iverksettelse av nye tiltak, avhenger ofte av kommunestørrelsen. I små kommuner kan koordinatoren ha en svært aktiv pådriver-rolle i en startfase, til tiltaket ”står på egne ben”. Koordinatoren skal først og fremst initiere og koordinere, ikke gjennomføre tiltakene.

Når et større tiltak settes i gang, bør det også gjøres klart hvordan dette skal evalueres.

Aktiv samordning

Nøkkelen til et godt koordineringsarbeid består i gjensidig informasjon, personlig kontakt, avklarte ansvarsforhold, klare mål, faste rutiner, kontinuitet og solid skriftlig dokumentasjon. Det er avgjørende at deltakerne i SLT-nettverket møtes regelmessig og blir trygge på hverandre, vet hva de andre driver med og hva de sammen ønsker å få til.

SLT-koordinatoren har et særlig ansvar for å skape et godt samarbeidsklima og å bidra til felles problemforståelse. Ute i virksomhetene må SLT-koordinatoren søke å bryte ned barrierer som kan stå i veien for god samordning. Det er viktig med et klima hvor alle våger å løfte fram nye tanker og løsninger og å inkludere nye faggrupper, noe som krever trygghet og kjennskap til hverandre.

Svært mange av de administrative prosessene i en kommune følger en fast tidsplan som er lik fra år til år. Skal man sikre at SLT-arbeidet tas med i disse prosessene, må en være ute i rett tid.

En løsning flere har god nytte av er å lage et årshjul for SLT, altså en arbeidsplan der de viktigste oppgavene er fordelt på hver måned slik at man på rett tidspunkt kommer i takt med kommunens øvrige planprosesser. Også politiet har hvert år sine regelmessige frister og rutiner som det er nyttig å skaffe seg oversikt over.

Her er et eksempel på et slikt årshjul. Dette er hentet fra Anne Margrethe Lindseth, tidligere SLT-koordinator i Tønsberg.

årshjul SLT

 

SLT i praksis:

Eivind Fivelsdal er SLT-koordinator i Bydel Alna i Oslo. Han begynte som ungdomsarbeider i bydelen i 1993 og ble SLT-koordinator i 2005. Etter at bydelen tok i bruk SLT har arbeidshverdagen for forebyggerne innen barnevern, skole og fritid endret seg betydelig.

– Samarbeidet med politiet er så tett og godt at jeg nesten ikke tenker på at de jobber i en annen etat, sier Eivind Fivelsdal.

– Vi sender meldinger, ringer og oppdaterer hverandre hver gang noe skjer i ungdomsmiljøet. Forskjellen på før og etter Salto (SLT i Oslo) er så enorm, arbeidshverdagen er nesten ikke til å kjenne igjen. De ungdommene som kommer ut for noe, blir ivaretatt på en helt annen måte enn før – og det begrenser selvsagt faren for gjentakelse.

 

Informasjon: Sørg for at alle som skal spille en rolle i SLT-arbeidet er oppdatert på hva som foregår.

Struktur: Sørg for at SLT-arbeidet drives strukturert og ryddig. Arbeidet skal være forpliktende og skriftlig formalisert

Synlighet: Vær synlig tilstede både i kommunehus og hos politi

Motivasjon: Sørg for at alle får vite hvilken gevinst SLT-deltakerne vil kunne oppnå gjennom et forpliktende samarbeid.


Taushetsplikten

Når de ulike etatene møtes i SLT-samarbeidet, er det utfordrende å håndtere hva som kan sies og ikke sies. Taushetsplikten praktiseres heller ikke likt overalt – de ulike instansene reguleres av ulikt lovverk og føringer.

I SLT-nettverket opplever man at helsepersonell ofte praktiserer taushetsplikten strengest og mest absolutt, mens barnevern og sosialomsorg har noen flere unntak. Politiet er den etat som har flest unntak fra taushetsplikten.

Hvis de ansatte er usikre på håndhevingen av taushetsplikten, kan det skade det faglige arbeidet og hindre at barn får rett hjelp til rett tid. Det er derfor viktig å kjenne både egne og andre etaters praksis godt nok til å komme fram til godt skjønn i enkeltsaker.

Regelverket som regulerer informasjonsutveksling i et tverrprofesjonelt samarbeid kan deles i tre:

  • Meldeplikt/opplysningsplikt
  • Taushetsplikt
  • Unntak fra taushetsplikt

Nedenfor følger et kort overblikk over hvilke lover og regler som gjelder på området, inkludert FNs barnekonvensjon.

8.1 Barnekonvensjonen

Barnekonvensjonen gjelder personer under 18 år, den er en del av Menneskerettighetene og den er overordnet norsk lov.

Når taushetsplikten blir et diskusjonstema, er det relevant å minne om Barnekonvensjonens krav om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn (artikkel 3.1).

Les mer om Barnekonvensjonen

8.2 Hva plikter du å melde videre?

Til barnevernet: Barnevernlovens §§ 4-10, 4-11, 4-12 og 4-24 sier at når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, at det utsettes for omsorgssvikt på andre måter eller når barnet har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, skal offentlige tjenesteytere melde fra til barnevernet, uten hinder av taushetsplikten.

Dette gjelder også for organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune. Også yrkesutøvere som tjenestegjør under lov om helsepersonell mv., lov om psykisk helsevern, lov om helsetjeneste i kommunene, lov om familievernkontorer og meglingsmenn i ekteskapssaker (jf. lov om ekteskap) samt lov om frittstående skoler, plikter å gi opplysninger.

Merk! Opplysningsplikten faller ikke bort selv om du selv forsøker å avhjelpe situasjonen direkte. Du er også pliktig til å forsikre deg om at bekymringsmeldingen din når barnevernet, dersom en av dine ledere skal formidle den på dine vegne.

Til politiet: Alle de etater og profesjoner som er sentrale i det tverrfaglige samarbeidet har plikt til å melde til politiet når det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom, samt forhold omtalt i straffelovens § 139.

Eksempler på dette er voldtekt, seksuell omgang med barn, betydelig legemsbeskadigelse og drap. Der situasjonen ikke vurderes å være så alvorlig at den omfattes av meldeplikt/opplysningsplikt, gjelder taushetspliktsbestemmelsene, med regler om unntak.

8.3 Taushetspliktsbestemmelsene

Etter vår lovgivning gjelder tre sett regler for praktisering av taushetsplikt:

  • Spesielle taushetspliktregler etter helsepersonellovgivningen
  • Den alminnelige taushetsplikt etter forvaltningsloven, (gjelder for alle ansatte i offentlig forvaltning)
  • Særlige taushetspliktregler etter den enkelte tjenestes lovgivning
8.4 Unntak fra taushetsplikten

Mange er ikke klar over at loven åpner for unntak fra taushetsplikten når flere etater arbeider med samme barn/familie og det er behov for et tverretatlig samarbeid for å komme fram til en god, helhetlig løsning.

8.4.1 Opplysningsrett (taushetsrett)

I de tilfellene der du har adgang til å gi opplysninger videre, har du opplysningsrett. Da er det faglige, etiske og/eller hensiktsmessige vurderinger som avgjør hva du velger å gjøre.

Forvaltningslovens §13 b hjemler unntak fra taushetsplikten for alle offentlige organer. Disse tjenestene har dessuten et generelt unntak fra taushetsplikten når opplysningene brukes for å oppnå tjenestenes primærformål.

Forvaltningsloven gir altså de generelle bestemmelsene om unntak fra taushetsplikten. I tillegg har noen tjenester særbestemmelser som avgjør hva de ansatte kan bringe videre av opplysninger til andre tjenester. Disse finnes i lovverket som gjelder den enkelte etat. For eksempel sies det i barnevernloven:

«Opplysninger til andre forvaltaningsorganer, jfr. forvaltningsloven § 13b nr. 5 og 6, kan bare gis når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens, institusjonens, senteret for foreldre og barns eller omsorgssenteret for mindreåriges oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse.»

I hvert tilfelle må det foretas en konkret vurdering om formidling av opplysninger til andre er nødvendig for å fremme barnevernets oppgaver.

Politiloven sier:

«Politiets taushetsplikt er ikke til hinder for at opplysninger blir gjort kjent for andre offentlige myndigheter og utenlandske samarbeidende politi- og sikkerhetsmyndigheter når formålet er å forebygge eller avverge straffbare handlinger.»

For politiet er det her nødvendig å vurdere om formidling av opplysninger har et kriminalitetsforebyggende formål.

Opplysningsretten innebærer både en rett til å gi informasjon og en rett til å la være. Regelverket åpner for utstrakt bruk av skjønn og vurdering.

 I et SLT-perspektiv er det opplysningsretten/taushetsplikten som oftest fører til konflikter og uenighet mellom samarbeidspartnerne.

På den ene siden skal hensynet til den det gjelder ivaretas, med beskyttelse i taushetspliktbestemmelsene. På den annen side må man, for å ivareta et godt og nødvendig tverrprofesjonelt samarbeid, ha god dialog med og gjensidig tillit hos samarbeidspartnerne.

Hvis alle parter er trygge på hvordan den enkelte selv og andre praktiserer taushetsplikten, vil det være til stor hjelp.

8.4.2. Samtykke

Det vanligste grunnlaget for samarbeid og informasjonsutveksling mellom ulike etater, er at personen som informasjonen gjelder samtykker til at opplysningene gis videre. Når den eller de som har krav på hemmelighold samtykker, vil alle etater kunne formidle informasjonen om deres sak.

Samtidig får de selv kontroll over informasjonen, fordi et gyldig samtykke alltid må være både frivillig, uttrykkelig og informert. Med uttrykkelig og informert menes at den som skal samtykke må vite hvilke opplysninger det er aktuelt å formidle, til hvem – og hva opplysningene skal brukes til. Et samtykke kan når som helst trekkes tilbake.

Når det gjelder barn under 18 år er det i utgangspunktet foreldre med foreldreansvar som skal samtykke. Utover dette gjelder en del spesielle regler som regulerer barns partsrettigheter. Eksempler på dette står omtalt i sosialtjenestelovens § 8-3, 2. ledd, barnevernlovens § 6-7, 2. ledd og i helsepersonellovens § 22 samt barnelovens § 31.

Et samtykke kan være både muntlig og skriftlig. Begge deler er juridisk bindende. Det anbefales likevel at samtykke gjøres skriftlig av hensyn til dokumentasjon.

8.4.3 Anonymisering

Å betrakte anonymisering som et unntak fra taushetsplikten, er lite treffende. Det er mer aktuelt å se anonymisering som en måte å ivareta taushetsplikten på. Anonymisering innebærer at individualiserende kjennetegn er utelatt, jfr. forvaltningslovens § 13 a, 1. ledd, nr. 2 og hpl. § 23 nr. 3.

Før man bestemmer seg for å gå videre med informasjon, må man vurdere hva mottakerne vil gjøre med den informasjonen de får og eventuelt hvilke tiltak som vil kunne bli satt i verk. Da er det ofte nyttig å diskutere saken med de etatene og institusjonene som er aktuelle mottakere for slik informasjon på forhånd, uten å identifisere hvem informasjonen gjelder.

På mindre steder  hvor «gjennomsiktigheten» i samfunnet er stor, kan anonymisering være vanskelig og enkelte ganger umulig.

 

Lagre

Lagre

Lagre

Fant du det du lette etter?

JaNei