I dag lanserte Nasjonalt Kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) «Vold i oppveksten: varige spor?», en longitudinell undersøkelse som bygger på «Vold og voldtekt i Norge» og «Vold og voldtekt i oppveksten» fra 2013.

Rapporten presenterer funn fra studier under voldsprogrammet ved NKVTS, og rammene er gitt gjennom Stortingsmeldingen «Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Det handler om å leve» (Meld. St. 15, 2012-2013) og «Handlingsplanen mot vold i nære relasjoner. Et liv uten vold» (2014 – 2017). Undersøkelsen som rapporten bygger på er finansiert av Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet.

Rapporten bygger på flere vitenskapelige artikler, samt artikler under fagfellevurdering, og har blitt supplert med analyser av andre sammenhenger. Det er en bred rapport som har tatt i betraktning levekår og andre nasjonale sammenhenger i Norge.
Undersøkelsene er ikke gjort ved et klinisk utvalg, men av den allmenne befolkningen i Norge. Utvalget bestod av personer som var utsatt for vold i barndom og ikke-voldsutsatte, og det ble foretatt intervjuer på tre måletidspunkter over en fireårsperiode.

Forskerne har sett på hvordan det går med personer som har vært utsatt for vold i barndommen over tid, og med spesielt fokus på reviktimisering (risiko for nye voldshendelser), psykisk og fysisk helse, rus og utfordringer i sosiale relasjoner.

I innledningen av rapportlanseringen ble det understreket at funnene knyttet til økt risiko for utsatthet for ny vold kan forebygges på flere måter, men at tidlig intervensjon og kompetanseheving hos yrkesutøvere som arbeider med barn og unge er sentralt. Hjelperne, eksempelvis skole- og barnehageansatte, må settes i stand til å oppdage og handle ved mistanke om vold mot barn. Resultatene fra rapporten konkluderer med at barn har behov for beskyttelse, og at beskyttelsen mot ny vold er en god form for forebygging. God sosial støtte ansees som en beskyttelsesfaktor for de som har en økt sårbarhet for negativ utvikling. Det kan hende at det er et behov for at hjelpeapparatet må justeres, og er noe som bør sees på.

Rapporten viser til at samfunnets holdninger mot å være utsatt for vold kan føre til skam, og en holdningsendring kan blant annet hindre ensomhet for de utsatte. Forskerne kommenterte i konklusjonen ved rapportlanseringen at vi må forstå kulturen vi lever i og at skammen ikke er en konstant følelse, men tett kulturelt knyttet. «Det som var skambelagt for 10-20, og kanskje 100 år siden, er ikke nødvendigvis noe vi lenger skammer oss for».

Les rapporten her

Kilde: Aakvaag, H.F & Strøm, I.F (2019). «Vold i oppveksten: varige spor?» En longitudinell undersøkelse av reviktimisering, helse, rus og sosiale relasjoner hos unge utsatt for vold i barndommen», Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress A/S, Rapport 1/2019.