Bergen kommune arrangerte SLT-seminar 9. og 10. januar. Kompetansesenteret deltok på seminaret. Temaet var «Felles ansvar og tverrfaglig samordning for utsatte barn og unge». Ungdom bidro sterkt. De påpekte blant annet at hjelperne må bli flinkere til å samarbeide med den enkelte unge, ikke snakke over hodet på den det gjelder og ikke iverksette tiltak som den det gjelder ikke er enig i og som derfor ofte ikke vil hjelpe!

Arrangører av SLT-seminaret var Byrådsavdeling for Helse og omsorg og Etat for barn og familie v/ SLT-koordinatorene Ann-Magrit Grip og Endre Buanes. De 250 deltakerne var stort sett fra Bergen. Det var lagt opp et interessant program som du kan lese her.

Det var mange gode innlegg på konferansen og her omtaler vi noen av dem. Tormod Bøe fra Regionalt kunnskapssenter for barn og unge Vest tok opp at barn og unge som vokser opp i familier med lav sosioøkonomisk status sliter mer med psykiske vansker enn barn og unge som vokser opp i hjem med flere ressurser. Han framhevet at det å sette i gang for eksempel foreldreveiledning i familier med lav sosioøkonomisk status ofte ikke vil ha noen effekt hvis vi ikke samtidig setter inn tiltak for å forbedre familiens totale situasjon. Det kan være vanskelig å nyttiggjøre seg foreldreveiledning når man strever med dårlig økonomi, trangboddhet, foreldrekonflikter, lite tid og ingen penger til overs for å gjøre hyggelige ting med barna.

Vi må lytte til hva ungdom selv mener

Ungdommer fra Psykiskhelse-proffene i Forandringsfabrikken, ledet av Marit Sanner, fortalte forsamlingen om egne erfaringer med helse- og omsorgsarbeidere og ga gode råd om hva som er lurt og hva som ikke er lurt når man forsøker å få ungdommer til å endre kurs i sine liv. Marit Sanner intervjuet ungdommene om hva de ønsket seg mer av hos en «hjelper» (det kan være ansatte i barnevernet, i NAV, i BUP, i PP-tjenesten, i psykisk helsevern og i skolen). Ungdommene framhevet at det er viktig å snakke med den det gjelder, ta beslutningene sammen med den unge og aldri snakke «over hodet» på ungdommen. Det er avgjørende at hjelperen avklarer med den unge hva man kan si videre til andre hjelpere innenfor et tverrfaglig samarbeid (eventuelt foreldre) og hva man som hjelper ikke bør si videre. Man må la den unge være med å avgjøre hvem i det private og profesjonelle nettverket det er viktig å ha med på møter og ikke sette i gang et tiltak overfor den unge uten at den unge har forstått tiltaket og har uttrykt helt klart et ønske om dette tiltaket.

Ungdommer fra Bergen og Haugesund tolket resultater fra Ungdataundersøkelsen og reflekterte over utfordringer ved å vokse opp i dagens Norge og mente blant annet at mange unge kan ha nytte av å lære seg å leve med «å være god nok slik man er».

Mestringsfokus, ressursorientering og inkludering

Psykolog Jan-Martin Berge diskuterte hvordan vi kan bidra til økt mestringsfølelse og bedre psykisk helse for risikoutsatte barn og unge. Et viktig poeng i hans foredrag var betydningen av å se barnet i kontekst og handle ut fra dette; altså ikke individualisere og redusere problemene til egenskaper hos barnet.

Mona Ibrahim Ahmed og Åse Tveit Christiansen fra Kirkens bymisjon i Bergen trakk fram hvordan de jobber med inkludering av mennesker med minoritetsetnisk bakgrunn, med utgangspunkt i mestring og dialog. Mona kom fra Somalia til Norge 16 år gammel. Hun sto fram selv som en rollemodell, på dette seminaret. Hun poengterte hvor viktig det er at vi har rollemodeller i inkluderingsarbeidet for å vise vei for andre og vise «at det går an» å lære seg norsk, få seg jobb, ta utdanning, delta i aktiviteter og være en likeverdig deltaker i det norske mangfoldet. Mona og Åse fortalte hvordan deltakere i tiltak i regi av Kirkens bymisjons gruppeaktiviteter får mestringsopplevelser, oppdager sine egne ressurser, får styrket selvfølelse og støtte til å finne sin identitet i Norge.

Fra Karmøy kom Pedagogisk-psykologisk rådgiver Kjetil Andre Hansen og framhevet relasjonens betydning for endring og utvikling. Hans hovedpoeng var at den unges opplevelse av kvalitet i relasjonen til hjelperen har en direkte konsekvens for muligheten til å påvirke. Klarer man ikke å oppnå en god relasjon til den unge vil man heller ikke klare å nå fram for å hjelpe, støtte eller korrigere. Derfor er relasjonsbygging avgjørende i alt endringsarbeid.

SLT-koordinator Ann-Magrit Grip og Endre Buanes lovet et nytt SLT-seminar i Bergen i januar 2019.