Geir Aas, forsker ved Politihøgskolen, setter i denne artikkelen søkelys på politiets forebyggende arbeid knyttet til vold mot eldre i nære forhold, spesielt vold fra voksne barn. Svært mange saker med vold mot eldre blir henlagt, og det kan se ut til at det et misforhold mellom de tiltakene politiet iverksetter og den utsattes behov for hjelp. I artikkelen diskuteres politiets bruk av blant annet besøksforbud, og det argumenteres for mer fleksibilitet i bruk av dette tiltaket for å forebygge vold mot eldre.

Vold mot eldre i nære relasjoner har de siste årene fått mer oppmerksomhet i Norge, men få studier har sett på politiets arbeid med denne typen saker. I artikkelen brukes funn fra intervjuer med politi, ansatte i Vern for eldre og fra krisesentre i Norge. Det er en kvalitativ studie med 27 informanter, som belyser viktige sider ved politiets arbeid med eldre som blir utsatt for vold i nære relasjoner.

Eldre, som i artikkelen blir definert fra 62 år og oppover, kan bli utsatt for fysisk, psykisk og seksuelle vold, men kan ha høyere risiko for å bli utsatt for økonomisk vold og omsorgssvikt. Et særtrekk ved vold mot eldre er at det ofte er deres voksne barn som utsetter dem for volden, og at disse har rusmiddelproblemer og/eller psykiske lidelser. I artikkelen trekkes dette frem både av politiet og de ansatte i hjelpeapparatet som utfordrende for de eldre som blir utsatt. Eldre personer kan ha problemer med å se på seg selv som et offer, og i stedet se på sitt voksne barn som den som trenger hjelp. De trenger både å bli beskyttet fra vold mot sitt voksne barn, men samtidig ha et ønske om å se og være sammen med barna. Besøksforbud iverksatt av politiet kan derfor være en dårlig løsning, fordi mange eldre ikke vil godta dette. Slike tiltak bør derfor være fleksible og justert etter kompleksiteten i sakene. Politiet kan også dra på hjemmebesøk og opptre som en mellommann, men flere eksempler i artikkelen viser at flere eldre har dårlige opplevelser med hvordan politiet har oppført seg mot dem.

Et annet funn er at eldre kan føle seg forhindret fra å kontakte politiet av flere årsaker, som at følelser av skyld og skam og at de ikke ønsker å «plage» politiet med sine problemer. Artikkelforfatteren trekker frem at politiet må sikre en god dialog med voldsutsatte eldre, og lytte til hva de ønsker seg. Det er viktig å samtale om muligheter for å gå ut av et voldelig forhold, og at politiet gir den eldre tid til å finne ut av hva som vil være den beste løsningen. Dette kan imidlertid være motstridende til politiets ansvar for å etterforske lovbrudd, men artikkelforfatteren trekker frem at fleksibilitet i arbeidet er særlig viktig for å forebygge at et forhold blir mer voldelig.

Viktigheten av godt samarbeid i saker med vold mot eldre trekkes også frem. Politiet kan ikke arbeide alene i saker som omhandler vold i nære relasjoner, og er avhengige av for eksempel Vern for eldre, krisesentre og andre. I Norge bruker politiet SARA, et risikovurderingsverktøy for gjentatt partnervold som både ser på utøver og utsatt og som kan bidra til bedre samarbeid. Dette er ikke tilpasset vold mot eldre, og verktøyets potensielle forebyggende effekt er heller ikke evaluert, men det er positivt at både utsatt og utøver er en del av modellen.

Det er viktig at også politiets arbeid med vold mot eldre i nære relasjoner blir forsket på. Selv om det har vært mye fokus på vold i nære relasjoner gjennom mange år, har eldre for det meste blitt neglisjert i forskningen. Selv om vi i nyere tid har fått mer kunnskap om omfang og risikofaktorer, bør det gjøres mer for å finne ut av hvordan samfunnet best kan forebygge at eldre utsettes for vold i nære relasjoner.

Last ned rapporten her (pdf)

Les mer fra Geir Aas her.